Nå var klokka blitt rundt 14 og vi skulle igjen forflytte oss. Vi fikk beskjed om å hoppe opp i firhjulingen og kjørte et lite stykket. Der fikk jeg beskjed om å hoppe av å vente
på at det skulle komme to menn til meg. Asbjørn rakk heldigvis og forklare meg at vi skulle stå som «stoppere», slik at fuglene ikke dro i feil retning. Når så de «to mennene» som viste seg å
være Asbjørn nådde fram til meg, dro vi gjennom krattet, og kom over til redskapshuset og en gårdveg. Nå fikk Kivi anledning til å prøve seg som spaniel. Jeg sendte henne inn i krattet, hun jobbet fremover i sikk
sakk i passe avstand med god kontakt med meg. Så kom vi ut på en åpen roemark (bete). Til venstre for meg, ute på marken sto en kar med labrador, men Asbjørn sto ute til høyre kant. Drevet kom mot oss fra andre siden av
det ganske brede jordet og solen sto i mot.
De fleste fuglene falt til venstre for meg, der labradoren var og ble sendt mens fuglene enda var i luften. Der var ikke jeg helt enda. Vi er jo vant til
å sende når fuglen har landet, men er fuglen skadeskutt taper man mye tid på det. Jeg sendte Kivi på en som ikke var alt for langt unna, men jammen rakk ikke labradoren og hente den også. Hun søkte av litt til jeg blåste
stopp. Mens hun sto kom det tre skudd og tre fugler falt. Hun sto rolig. Deretter sendte jeg henne til fuglen som falt til venstre for henne som hun plukket opp og kom tilbake med. Ellers ble det å hente fugler bak igjen til høyre og til
venstre.
Jeg skulle gjerne ha sett at det falt noen flere foran oss på litt lenger hold, men bevares vi hadde nok å gjøre. Ettersom det var få apportører med den
dagen var det viktigere å holde fokus på å få alt viltet hjem enn å vente på den ideelle situasjonen. Jeg ble nødt til å tenke selv og finne ut hvordan oppgavene skulle løses. Det var gøy og adrenalinnivået
var høyt helt til det ble blåst i hornet og jakten ble avblåst. Da var det vår oppgave å søke igjennom for å få med de fasanene som ikke var hentet.